Emosjonell ventilering

Psykologen eller psykiateren sitter i stolen sin i behandlingen av en klient. Klienten forteller om seg selv og hva han eller hun sliter med. Det kan være folk som har i fra lettere plager til personer som har begått kriminelle handlinger.

Timen til behandleren er brukerens sjangse til å få ryddet opp i problemene i livet sitt. Mye må fram og terapeuten og brukeren må prøve i samspill å finne svar og måter å løse brukerens utfordringer på.

Etter timen er ferdig, så har vedkommende som var i timen til psykologen fått tømt seg litt. Noen færre bekymringer, flere biter er falt på plass og han eller hun har fått sagt ord på hva som er vondt i sitt liv.

Men hva gjør behandleren som har sittet å tatt imot?

Psykologen eller psykiateren har sittet og tatt imot et menneskes historie med skildringer av problemer på godt og vondt.

Hva gjør psykologen for ikke å ta med seg problemene til klienten ut av behandlingsrommet og kanskje hjem til ektefellen?

Kanskje hjelper det å gå en tur i skogen, kanskje trene og hvis man har mulighet for det, snakke med en kollega om det.

Hva gjorde f.eks advokat geir Lippestad etter at han hadde sittet å hørt på Andres behring Breivik sine forklaringer en hel dag?

Hva gjør behandlere som må sitte å høre på tragiske menneskerskjebmer for å unngå at det tar med seg historiene videre?

Dette temaet interesserer meg til en viss grad. Vi som er utdannet i Sosiologi er ikke sertifisert til å drive individuell terapi, men vi kan drive med veieledning og rådgiving innenfor det private og det offentlige næringslivet.  


                                        

Forbildenes fall, noen å se opp til

Vi trenger noen å se opp til , som kan tale folkets sak,En som kan være en slags åndelig veileder

Filosofen Arne Ness Sr er nå død. Det var etter min mening en person som talte på vegne av folket, en slags opphøyet person som gav av sin klokskap.

Spørsmålet er om slike personer holder på å forsvinne?

Per Fuggelli, professor i sosialmedisin, klok mann med mange gode tanker. Ellers har vi jo Finn Skårderud, kjent psykiater som var en slags fortolker og kommentatør i etterkant av Utøya-tragedien.

Vi trenger store tenkere, noen som vier sitt liv til kunnskap og visdom.

Ellers vil vi som nasjon forfalle, synke i moral.

De mange reality-seriene på TV er etter min mening med på å fremme et slikt moralsk forfall. Her er det om å bli kjendis. Det er individet som skal opp og fram. Selvsentrerte og egoistiske verdier fremmes.

En kjent artist Odd Børretzen hadde også mye å bidra med i sine sangtekster. "Noen ganger er det allrigtht", livet altså, helt allrigt også faktisk. Vi ttrenger flere folk som kan si slike ting.

Samfunnet er i ferd med å bli fylt av folk som kanskje ikke vet så mye, det blir heller fylt opp av folk som "er" veldig mye. "Er" seg selv veldig mye.

Stand-up komikere og komikere generellt skal få oss til å le. Det er snart ikke den ting som en fjernsynskanal ikke har brukt komikeren Truls Svendsen til. Det å skulle stå på en scene ikledd en badedrakt som er ment for kvinner å synge "all the singel ladies" , er kanskje litt komisk men egentlig mener jeg at en viss nedre grense er nådd her. Og folk ler.

Men de som jobber som komikere har også en alvorlig side de også, som oss andre. De trenger også en motvekt imot all spøken.

Så får vi håpe at landet vil fostre fram flere filosofer , flere samfunnsengasjerte psykiatere og flere flinke politikere og interesannte personer.

Nrk har vært gode på å fronte slike skikkelser gjennom tidene. Her vil jeg da til eksempel nevne psykolog Sissel Gran.

Noen ganger er det godt å ha noen å lytte til, noen som kan forklare oss hvorfor ting er som de er.

Humor og alvor i skjønn forening.