En nasjon av subjektive følelser

                   

 

Beslutninger blir tatt: Jeg føler at det er slik.. jeg tenker ikke, jeg føler...

Det kommer vel litt an på hvor beslutninger skal taes.Under den kalde krigen mellom Øst og Vest på 60-70 og 80-tallet så var det vel kanskje bra at ikke følelsene tok så mye overhånd.

Ronald Reagan kunne vel ikke ha sagt noe som om at : Jeg ble så mektig provosert av Russerene at jeg trykket på den røde knappen for å sende atom-missiler i mot Sovjetunionen. Da var det bra at følelsene ikke fikk så mye å si.

Uttrykk som: "Jeg tenker vel det at , og jeg føler på....og det er sånn fordi jeg opplever at det er slik.., viser at i vår tid så står den subjektive oppfatningen meget sterkt. En saksbehandler på et offentlig kontor vil nekte å innvilge en søknad basert på grunnlag at hun "føler" at dette ikke er riktig. Deretter finner hun de tilhørende paragrafer til å begrunne sine standpunkt.



Det objektive, det vil si hva som ville vært svaret dersom hun spurte 10 andre personer om det samme spørsmålet, er ikke intererssant.

"Verden er så urettferdig fordi jeg føler at den er det...".Det subjektive og det objektive selvet er ikke bestandig koplet sammen. Om man spør denne personen. Ja men du har jo oppnådd så mye du kan være stolt av?...Ja, men jeg føler det ikke slik.....95 % vellykkethet betyr ikke noe så lenge man har 5 % ikke vellykkethet.
I dagens individorienterte jeg-samfunn har følelser og subjektivitet mye å si.I andre ikke-vestlige samfunn blant mere primitive folkeslag, har de ikke ennå utviklet et ord for jeg. I vår egen kultur på 40 og 50 tallet hadde man heller ikke så mye forekomster av ordet "jeg".

Øyvind Livden hadde et program på TV 2 like før jul, "Ingen kjære mor".For disse jentene som var med på denne overlevelsesturen handlet det om å gi slipp på jeg-et for en stund, rett og slett for å kunne overleve. Jentene måtte lære seg å tenke mere "vi" enn bare å tenke "jeg".

Jarle Andøy, som er kjent for sine mange ekspedisjoner, arrangerte i en TV serie en tur for ungdom som ikke hadde tilpasset seg samfunnet i tilstrekkelig grad. For disse ungdommene var det vesentlig å få utviklet en "vi-følelse" framfor en "jeg- sentrering"

For andre mennesker derimot, så kan det å dyrke seg selv være en slags medisin, om man ikke har gjordt det så mye før. Det å sette av tid til egene behov er viktig for den som føler å være overlatt til omgivelsene. Dersom man på et tidspunkt har opphørt å eksistere for serg selv og bare for de andre irundt seg, så vil en fokusering imot egne behov være bra.




Det store spørsmålet blir da: I hvilken grad ønsker jeg å kun eksistere bare for meg selv?Eller ønsker jeg også å være en del av et fellesskap sammen med andre?